Nå er det natt. Jeg liker natt. Det er den herligste tiden i døgnet. Alt er stille og mørkt. Ingen måker, ingen huggormer på lur. Bare troll med gule øyne og voldtektsmenn ute og går. Og noen fulle ungdommer på vei hjem fra "årets beste fest", som forresten blir overgått dagen etter. Det kommer an på hvor mye du drikker, ikke sant.
Selv er jeg faktisk litt mørkredd. Bare det rasler i noen blader stopper hjertet mitt, og når jeg ser at det er en katt stopper det i hvertfall. Katter er skumle. Men bare om natten. Om dagen er de bare katter. Om natten er de skumle nattdyr med killer-blikk og lange haler som kiler deg i nesen. Og dessverre kommunens lengste og skarpeste negler.
Om sommeren er natten ekstra herlig. Det blåser varmt. Du kan sitte ute uten å fryse. Levende lys, noen tepper og et glass med noe du liker å drikke. Kanskje en god bok. Eller en venn, eller kanskje du er så heldig at du har en kjæreste som kan varme deg, selv om du ikke er kjølig en gang. Men det er bare koselig. Det er søtt.
Vinteren har blandt annet fått kallenavnet "Den evige natten". Vel, det kunne vært et godt dikt, men sant? Nei. Vinteren er slettes ingen natt. Det er en fornærmelse mot både vinteren og natten. Vinteren har helt andre kvaliteter. Det er jo lyst fra 09.00 til 17.00. Det er syv timer. Syv timer du kan bruke på å være ute, om det er så viktig for deg å få dagens porsjon med frisk luft. Men istedenfor sitter du inne og klager? Det er for kaldt sier du?
Vinteren har en stikkende torn foran seg. Den stikker deg i ansiktet og på lårene når du går ut. Etterhvert kryper den opp gjennom tærne og borer seg gjennom håret. Ikke som natten. Den er mild, skyver tiden foran seg. En tidløs vind.
Det er natt. Det er stille. Fredlig. Husker du?

2 kommentarer:
Du skriver utrolig bra!
Det siste avsnittet er veldig bra!
Legg inn en kommentar