13.9.08

REISESKILDRING FRA BESSEGGEN 08

Så var det et nytt skoleår. Denne gangen niende klasse. Klassetrinnet der lærerne bestemmer at elevene skal klatre (evt. slepe seg) opp den mye beryktede Besseggen.

 Elevene møtte opp på skolen halv ni for å kjøre buss i et par timer. Bussen stoppet to ganger for at elevene skulle få tisse og handle inn det siste hyttebeboerne skulle ha med seg av mat opp på fjellet.

 

Morgenen etter var det full fart fra halv sju. Thea var først oppe og begynte å lage frokost – det ble egg og bacon (som ga mer energi enn for de som spiste loff med sjokoladepålegg). Da hytta var våken og de fire jentene satt rundt bordet og koste seg fant de plutselig at tiden hadde løpt fra dem. De skulle møte opp om ett kvarter og hadde så vidt begynt å kle på seg.

De kikket ut av vinduet og prøvde å kle seg etter været – det var nemlig livsviktig. Dessverre var dette vanskelig med tanke på at det var yr, sol og tåke samtidig.

Deretter pakket de sekkene fulle av ting de fikk beskjed om at måtte være med, men som de senere ikke fikk bruk for, som f.eks. kakao og regnbukser. Fem minutter senere enn de egentlig skulle, løp de ut døra og etter de andre, som ironisk nok hadde stått opp senere enn dem og kommet seg tidligere ut.

Da de endelig tok dem igjen var det fordi alle skulle samles i båten som skulle ta dem over til Memurubu.

 

Etter en overraskende stille båttur (med tanke på hvor mye lyd vi vet de kan lage), hev de 53 ungdommene seg på den nybakte bestefaren Per og klatret fem hundre meter opp. Per ga barna kun fire pauser. De utrente brukte pausene sine på å diskutere hvordan Per så fatalt hadde delt ”det egentlige” antall pauser på to, mens de bedre trente tenkte over hvorfor de ikke hadde kjørt seg ekstra hardt de siste treningsøktene før denne absurde turen. Selv om det ikke ble sagt, visste alle at det var derfor de var så stille.

 

De ble ført over stokk og stein, og vel så det. Utsikten var overveldende og det strålende været som kom gjennom vårt hullete ozonlag strålte virkelig. Nå var det på tide å dra seg opp selve Eggen.

For noen var dette noe av det skumleste de hadde gjort, for andre var dette lekende lett, og noen ble så overrasket over at de lekte med døden at de snakket om hva som helst. Thea og Mari var nok de to eneste av den sistnevnte gruppen. Samtalene gikk mye i blant annet lyving, avføringsmidler, døden og erting - altså var det en grunn til at vennegjengen deres tynnet seg ut på vei opp.

 

Da den siste eleven tilslutt slepte seg over kanten var det enda en pause. Alle var av en eller annen merkelig grunn i topphumør (vel, de var jo på toppen) og spiste det klissete og varme godteriet sitt og snakket i munnen på hverandre.

Nå skulle alle begi seg på ”Veslefjell” – et fjell som var betraktelig mye større enn det vesle fjellet de så for seg. Da den steinete ødemarken tok slutt bar det nedover.

 

Det var på vei nedover at alle skjønte at de ikke hadde hatt noe å klage på da de var på vei opp. Deres svake ankler og knær sviktet nesten, men frykten for å bli glemt og forlatt der oppe fikk dem til å sette opp farten.

Barna hadde glemt hvordan det var med fast grunn under de ødelagte føttene deres og la seg ned på bakken da de hadde kjempet i ti timer.

 

Senere ble elevene fortalt at de måtte ta vare på minnene om utsikten (for lærerne visste at 95 % av elevene ikke ville nærme seg Besseggen de nærmeste tjue årene), men på hjemturen tenkte alle stille for seg selv at det var det at de opplevde noe nytt sammen som gjorde hele turen så fantastisk.


Denne leverte jeg til min norsklærer på fredag. Vi får se hva karakteren blir...

1 kommentar:

Anonym sa...

Now all became clear to me, I thank for the help in this question.